Dette handler det om!

​Men inne i fjøset, omfavnet av varme halmstrå, blir en grisunge født - en av mange grisunger som skal vokse opp i norsk landbruk hvert år. Grisungen selv vet ingenting om jul, tradisjoner og sprøstekt svor på ribba, en norsk tradisjon som strekker seg bakover i generasjoner.

 

Grisungen vokser seg opp og fram hos en trygg norsk bonde som følger alle de strenge regler og krav for norsk dyrevelferd. Her får han godt stell, riktig fôr og flittig besøk av dyrlegen. Grisungen har flere likesinnede rundt seg, han har strå han kan rulle i og halm å rote i. En gris lever ikke i luksus som deg og meg, men han lever etter matproduksjonens regler med mulighet til å utøve sin naturlige adferd.

 

Dagene går og grisungen begynner å bli en skikkelig gris. Stor nok til å fylle kravene som kreves for å bli en slaktegris. Han er nemlig en del av et større kretsløp som heter norsk matproduksjon, og som gjør at vi tobeinte kan samles rundt middagsbordet spesielt én dag i desember og hylle godt stekt svor.

 

Tidlig neste morgen blir han trillet inn på en lastebil, både han og flere andre som han. De skal til slakteriet. Her er det også strenge regler, og de slipper å reise langt, for det er også en regel at de skal slippe lange turer i lastebil. Det liker jo ingen, så på turen legger grisene seg til for å sove.

 

På norske slakteri er prosessen svært regulert og håndteres med respekt. Dette for at grisene ikke skal bli stressa og lide – og ja, det er viktig for historien om juleribba, fordi ribba på bordet havner ikke der av ren magi, men på grunn av et trygt og godt system.

 

Grisene blir avlivet, og deretter kommer dyrlegen for å se at alt er som det skal. Så begynner den praktiske delen av reisen til juleribba.

 

For det første deles de inn i stykningsdeler, og den delen som sitter over ribbeina er naturligvis ribba. Den kommer i flere former, både tynn, familie og mid, det spørs bare hvordan du skjærer den. Deretter blir den lagt i en fryser slik at den holder seg god og med best kvalitet.

 

Deretter legges den i plast, vakuumpakkes og sendt ut i det langstrakte Norge slik at du og jeg kan gå i butikken og finne akkurat den ribba med den formen vi ønsker oss til jul.

 

Og akkurat sånn, gjennom bondens ni-tidige arbeid, en dyrleges kontroller, slakteriets rutiner, logistikk og lastebiler, pakkehaller og butikkenes kjølesystemer, finner juleribba veien til julebordet.

 

Reisen til juleribba er hverken magisk eller evangelisk, den er virkelig og ekte, og et puslespill av norske bønder, sjåfører, slaktere, kjøttpakkere, grossister og butikkansatte.

 

Det gjør kanskje reisen til juleribba litt magisk likevel – fordi så mange har bidratt med så mye - så lenge.

 

Takk til bonden, grisen og norsk dyrevelferd!